Vilje og vi

Vi er nå i Oders munning. Vannet fra Oder renner ut i havet gjennom tre løp, det meste her i elva Świna. Vi ligger mellom to store øyer, vest for oss har vi Usedom, og det vestlige utløpet Peene, der vår siste havn i Tyskland lå. Øst for oss ligger øya Wolin, og elva Dziwna, som er det tredje utløpet for vann fra Oder.

Området var i mange århundrer bebodd av vestslaviske stammer, noe navnene vitner om. Til og med landskapsnavnet Pommern har slavisk opprinnelse (po more = ved havet). Arkeologer mener Wolin også var en stor markedsplass for vikingene.

Befolkningen her ble en del av de tyske bosettingene da disse ble utvidet i middelalderen.

Havneinnløpet i Swinemünde, som byen da het, ble regnet som det beste på hele den prøyssiske østersjøkysten, og ett av Østersjøens høyeste fyrtårn ble bygget her i 1828. Da tyske tropper trakk seg tilbake i 1945, ble det gitt ordre om å jevne fyrtårnet med jorda. Men den tyske kommandanten nektet å utføre ordre. Fyret står, og kommandantens hus er museum.

Store ferger og lasteskip passerer oss på kloss hold her i innløpet. Gjennom tidene er Świnas løp og kanalene lenger sørover utvidet, så store skip går helt inn til Szczecin.

På slutten av andre verdenskrig ble Swinemünde mål for et kraftig amerikansk bombeangrep. Minst 23 000 mennesker omkom, i stor grad tyske flyktninger fra Øst-Preussen.

Byen ble okkupert av Stalins Røde armé og deretter etter sovjetisk initiativ innlemmet i Polen. Byens navn ble forandret til Świnoujście, og dens tyske befolkning fordrevet og erstattet med polakker, som selv hadde blitt fordrevet fra de polske områdene i øst annektert av Sovjetunionen.

Grenseendringen ble anerkjent av Tyskland i 1990 etter gjenforeningen av Vest-Tyskland og DDR.

Slik gikk det til at en av Østersjøens viktigste havnebyer er polsk, etter en lang og krevende historie.