Vilje og vi

Ja, det føltes litt sånn etter de tre siste timene i kanalen og en problemfri slusing ut i Kielfjorden. Vi valgte å fortøye på vestsiden av fjorden, i den gamle olympiahavna. Bak anleggsbrakker og et ganske slitent olympiastadion, kunne vi ane fordums storhet. Det må ha vært et fantastisk anlegg, både for utøvere og publikum under OL i 1972. Men for all del, det har alt det seilere trenger og er fortsatt et seilermekka under den årlige Kieler Woche, et evenement som forøvrig har vært arrangert i 142 år.

Nå er vi på transport mot vår hjemmehavn, så tyskerne må ha oss unnskyldt at vi så fram til å seile nordover til dansk havn. For å ha mest glede - og minst ubehag av den vekslende vinden fra vest og sørvest, valgte vi Lillebælt. Sønderborg var et naturlig første stopp i selskap med det danske kongeskipet. Og hva var vel mer naturlig enn å besøke ei lokal havnekro på brygga for å innta den danske signaturretten stjerneskudd, her døpt havneskudd. I følge med en halvliter Tuborg Classic går det ikke an å nyte Danmark på en bedre måte.

Neste etappe var Bæltehavet til Middelfart. Vindstyrke gjorde at vi forsøkte å finne le i den sørlige havna. Det gjorde vi, akkurat skjermet nok til en rolig natt i ei travel havn. Ja, for travelt er det. Danskene ferierer og trekker til de lune havnene, mens tyskerne, som dominerer, er på transport sørover eller nordover. De skal alltid til ei ny havn neste dag, mens danskene gjerne tar en dag og en bajer ekstra og slår av en prat på brygga.

Vi gjorde det før vi dro videre nordover, en litt kortere dagsetappe, til ei for oss ny havn, Juelsminde. En liten idyll av ei havn, noe som mange hadde oppdaget. Vi fikk fortøyd utenpå en av de større, og kunne flytte oss inn til en stolpeplass neste morgen. Ei havn vi gjerne besøker igjen, men kanskje i en litt roligere periode enn overgangen juli-august.

En god illustrasjon på danskenes ferievaner var tilrettelegging av ei egen brygge for krabbefiskere, med skilt om at dette var bare for børn. Det var mange små gaster som tilbrakte timer med catch and release av små krabber. Vi fikk ikke tatt bilde før etter sengetid.

Nå begynner vi å kjenne lukten av Kattegat, så det var fristende å ta et neste langt strekk opp gjennom sundet mellom Samsø og Tunø mot Grenaa, havnebyen helt ute på den østligste delen av Djurshalvøya. Ei naturlig nattehavn for seilere nord- og sørover på denne kysten. Den har også fergeforbindelse med Halmstad i Sverige.

Vi fortøyde under baugen på en større båt etter ni timer underveis, og kunne forskrekket konstatere at gjestehavner også er til for andre enn sånne som oss. En luksusyacht på 35 meter, med fortøyningstau foran og bak, tok brorparten av gjestebrygga. En hyggelig havnesjef ga oss en stille plass innerst i havna morgenen etter ankomst.

Her er også en litt spesiell stil for ei dansk havn at den lokale havnekroa hadde kun ett tilbud, middagsbuffet til 350 kr pro pers. Udansk og tilpasset andre kundegrupper enn de vi tilhører. Kroa Friskfisk i fiskehavna var redningen for oss. Fiskeråvarer fra de lokale fiskerne, tradisjoner i veggene, veltilberedt mat og hyggelige priser.