Vilje og vi

Vi seilte fra Smögen i et værskille. Det slo ikke ut til vår fordel, og vi stoppet i Lysekils nordhavn mens det bøttet ned med regn.

Dagen etter fortsatte vi til Skärhamn nord for Marstrand. Det er en havn vi har brukt mye. I tillegg til å være en god og gjestfri havn er det også et hyggelig sted å være. Det skulle vise seg å være viktig, for været gjorde det riktig å bli her noen dager. Vi ble ikke berørt av stormen Gorm i natt, men det blåser hatter og høy også på denne delen av kysten, så vi fortøyde som vi pleier å gjøre, for storm. En god seilervenn sa en gang at en forutsetning for å trives i båt er at du må elske å fortøye. Det hadde han helt rett i. For å kunne sove trygt, må båten være godt fortøyd. Det vet alle som har blitt skremt ut på natta for å legge den ekstra baugfortøyningen eller det springet som du lot være i den kveldsstille havna. Vi fortøyer og forhaler, forhaler og fortøyer hele tiden. Det vår venn også burde sagt, var at du også må elske lyder for å sove i havn. Det er lydene i og utenfor båten som gir beskjed om alt er greit, eller ikke. Noen er hysteriske og rykker ut på dekk eller brygga for den minste lyd. Noen er tilbakelente og regner med at det ikke er noe, uansett lyder. Ingen av disse tilnærmingene er å anbefale. Vi har de siste fire dagene ligget fortøyd i Skärhamn med vind som har variert mellom liten, stiv og sterk kuling døgnet rundt, uten opphold. Det lager mye lyd. Lyder i båt er interessant. Vi ville blitt søvnløse om alle nye lyder skulle avstedkomme aksjoner. Vi ville hatt full jobb natt som dag. Så hva er kunsten? Stoler du på fortøyningsjobben din kan du snu det som i utgangspunktet er irriterende, ja nesten utmattende, til noe hyggelig. Bruk metaforen musikk i stedet for ulyd. Lydbildet i vår situasjon er altså en kuling som varierer i styrke og retning, men som er der hele tiden med en massiv bakgrunnslyd, fra summing til en mer intens hvining. Orkesteret har blåsere, vi har vindens egen lyd. Så er det strykerne. Fendere og fortøyninger gir fra seg en knirkende fiolin-liknende lyd som er der hele tiden, repeterende og varierende. Kulefenderne foran og bak dunker som pauker i skutesida. Fra akterskipet kommer det klukkende lyder som fra et klaver. Og sannelig har vi ikke også et triangel som spiller med. De to glassene i kjøkkenskapet står litt nær hverandre og lager noen klare trillende toner. For ikke å snakke om den konstante vibreringen fra skapet med en litt slapp lås. Alle spiller med og alt er orkestrert av båten selv, i samspill med været.

Nå får vi også hjelp utenfra. Det slappe fallet på nabobåten leverer et kraftig komp til hele konserten. Dette er improvisert musikk på sitt beste, i musikkteorien kalles det konkret musikk. Hele tiden skiftende i lydbilde og styrke, i korte perioder stille og varsomt, nesten til å sovne av, og så, intenst med full styrke. Stadig med nye lyder som føyer seg inn og toner ut igjen. Så her ligger vi og nyter konserten og ser fram til roligere dager og noen nye dagsetapper sørover.