Vilje og vi

Dette er den neste havna vår på ferden vestover i Polen. Den største av havnene og byene så langt for Vilje. Byen som fikk sin bystatus 1255 skiller seg ikke så mye fra de andre stedene her på kysten når det gjelder krig og okkupasjon. Det lar vi ligge nå.

Vi var her for to år siden, da vi kom vestfra og hadde tenkt oss opp den kysten vi nå har seilt. Da snudde vi her. Østavindene stoppet oss fra å forsøke å komme rundt til Gdynia, Sopòt og Gdańsk med den tiden vi hadde til rådighet. Når vi er her nå, betyr det at vi har seilt hele den polske kysten. Det er hyggelig å være her igjen, det er en relativt stor by, og vi har mye ugjort her, så vi stopper litt før vi drar videre mot Świnoujście.

Det er et viktig kjennetegn ved denne kysten som vi så langt ikke har nevnt, men som det er naturlig å nevne her i Kołobrzeg, kurbadturismen. Grunnlaget for dette er oppdagelsen av saltkildene her i byen. Det mineralrike og saltholdige vannet i grunnen her lærte de seg å utvinne salt av. En ressurs som betydde rikdom for byen. Det ble også oppdaget at saltvannet hadde helbredende virkning og med det startet etableringene av de mange kurbadene. Vi skal ikke gå god for effekten av alle de mange behandlingstilbudene du kan få i denne byen, men en lønnsom næring er det i alle fall blitt.

For at denne virksomheten skulle vokse, var tilgjengelighet viktig. Byen hadde forbindelse sjøveien, men trengte større tilgjengelighet over land. Allerede i 1859 fikk derfor denne byen togforbindelse. I 1899 tok det bare seks timer med toget fra Berlin og hit. Her, bare et steinkast fra gjestehavna (bildet) har vi en av de gamle saltvannskildene som folk besøker med flasker, kanner og spann, for enten å bedre helsa eller for å legge ned sylteagurker. Vannet skal visst være utmerket til det også.

Så har du plager du ønsker å kurere, eller bare betale for litt velvære, så er vi sikre på at Kołobrzeg er stedet. Prisene her i Polen er også fortsatt på et nivå som burde få oss nordmenn til å rødme.