Vilje og vi

Noen vil kanskje oppfatte dette innlegget som det som på sosiale medier beskrives som «surmaga». Det er ikke meningen, for vi vet om havner og havneansvarlige som tar vare på det verdifulle. At det alltid er plass til en båt til, ingen plasser er reservert for noen som kommer senere, eller kanskje aldri, at det finnes personer i havna som kan svare på det vi måtte lure på og som rett og slett er hyggelige personer å møte, uansett om de har tittelen havnekaptein, havnesjef eller havnevert. Vi vet om havner som har fornuftige havneleier, i motsetning til de som bare tenker forretning og priser seg så høyt at selv norske lommebøker skjelver. Det er disse havnene vi ønsker å heie på, men vi er redd for at de dør ut.

En grunn for denne utviklingen tror vi er at de som administrerer havnene ikke alltid er en del av kystkulturen, og derfor ikke har noen forståelse av de kvalitetene vi har nevnt. Det meste handler om penger, såkalt rasjonell drift. Det beste eksempelet på denne «blåruss»-forståelsen av gjestehavner er Dockspot. Et system for å endre en verdifull del av kystkulturen til et rent bookingsystem. Havnene begynner å preges av forhåndsbestilte plasser, og båter fylt av mannskaper som er parodier på båtliv. De er ikke der for å ta imot andre sjøfarere som kommer i havn, langt mindre å snakke med dem, eller la seg innlemme i bryggefellesskapet. Dette er kanskje fordomsfullt sagt, men dessverre er det slik det ser ut i stort, og det tiltar. Aperol Spritz har overtatt som flybridgedrinken, etter GT. Det er der oppe det sosiale livet utspiller seg, ikke lenger med en kald øl på bryggekanten, sammen med de som ikke er like store som deg selv. På alle måter.

Slike bookingsystemer endrer også havnene. For å ha definerte og entydige plasser, skal alle nå ligge med baug eller akter mot brygga, og bruke faste liner. For å få plass til enda en havneavgift kuttes det i bruk av utriggere. Ingen ting å gå på. I beste fall er det en enkel bom på en side for fortøyning. Det å henge og slenge i en aktertamp er en latterlig måte å fortøye på, særlig nå som båtene stort sett er +- 40 fot. Vi liker å ligge longside som det heter, men den muligheten fjernes i stadig flere havner.

Disse havnebyråkratene har aldri reflektert over fordelene med å la båter fortøye for og akter og med to spring og god fendring mot brygga, eller en allerede fortøyd båt. Da ligger alle tryggere og det er et felles prosjekt å sikre med fortøyningstau og fendere. Det blir det også fellesskap av. I travle havner, med erfarne og uerfarne seilere, er det viktig at alle fortøyninger er synlige, på alle båter. En moring med synketau til brygga er en usikkerhet. Er den ettersett etter vinteren? Er den dimensjonert for alle situasjoner? Når vi fortøyer longside, ser vi og merker om det er gjort etter «boka», eller med beste hensikt, men ikke bra nok. Vi lærer av hverandre og blir i fellesskap ansvarlig for at alt er på stell.

Denne utviklingen i havnene er pågående og ikke så synlig alle steder, men den kommer med økende takt til å endre båtlivet. Slike nye digitale systemer gjør det også enklere å drive havnene. Alle betalingssystemer er nå digitale, med den konsekvens at det ikke lenger finnes folk å snakke med. Når såpedispenseren på toalettet er tom, er det ingen å snakke med. Da er det digital melding eller en telefon som tidligst lover såpe neste morgen. Da blir det lett absurd at det på innsiden av dodørene er hengt opp en lang og formanende plakat om viktighet av å vaske hendene etter toalettbesøk, med en nøyaktig instruksjon i tre punkter om hvordan det skal skje. Dette har havnebyråkratene i sin visdom brukt masse tid og penger på å informere oss om, men altså ingen såpe.