Vilje og vi

Vi har hatt mye kluss og motvind på denne turen. Etter å ha fått et værvindu, med fortsatt kald motvind, men moderat styrke, tok vi turen ut slusa fra Lauwersoog og mot den første ikke-nederlandske havna på 10 måneder.

Vi gikk mot en av de to tyske havnene på de østfrisiske øyene som vi kan anløpe, og som vi også besøkte på tur sørover. Borkum er ei lita øy i vadehavet, som ikke har noen marina med gjestehavn, men de har det som tyskerne kaller schutshafen, ei trygg havn til alle tider, som tilbyr noen plasser til gjester på en av bryggene, når det ikke er annen trafikk der. Det er redningstjenesten, losene, kystvakten og et par ferger som dominerer.

Godt å være i havn, men en skikkelig nedtur at den automatiske lensepumpa var i full aktivitet da vi la til. Nå var det pakkboksen som lakk. Det sleit vi med tidligere og fikk den derfor skiftet i Son for to år siden(!!). Vi inspiserte og vurderte lekkasjen som så alvorlig at vi ikke kunne fortsette ut i tyskebukta før problemet var løst. Det ville i praksis si, byttet.

På ei lita øy i vadehavet er de ikke oppsatt for å gjøre slike jobber. Det beste alternativet var, etter kontakt med Emder Yachtservice, å ta turen inn dit med tidevannet. Dermed fikk vi en ekstra fem timers tur sørover til Emden. Spenningen var stor ved ankomst. De snakket dårlig engelsk på telefon, så hadde de forstått oppdraget? Kunne de løfte oss opp? Tja, da vi så travelliften ble vi litt betenkte. Den virket ikke som den var dimensjonert for oss.

Vi fikk omgående to fra havna ombord. Med deres dårlige engelsk, og vår dårlige tysk, fikk vi følgende beskjed: Vindmølla var for høy, og måtte ned. Radaren var også for høy, og måtte monteres ned. Det kom ikke på tale var vårt svar. Da var de kreative. De foreslo at vi selv rigget ned akterstaget for å kunne bakke inn til travelliften. Det ville gi mulighet for stropping av båten og akkurat høyde nok til å kjøre oss inn på brygga for å få jobben gjort.

Slik ble det, men det gikk ikke uten komplikasjoner. Stroppene var akkurat litt for korte til å ligge helt på bunnen da vi bakket inn. Ut igjen. Nok en gang var de kreative. Vi lånte dem et synketau, som løste problemet. Vi fikk stroppene under båten der de skulle være og ble heist på plass inne på brygga med ti centimeterklaring.

Ny pakkboks ble bestilt og lovet ekspresslevert. Nåja, to døgn for å få en standard volvodel, fra en lokal forhandler, er ikke så imponerende som ekspresslevering. Midt på dagen 8. juni startet arbeidet ombord.

Hans, som han heter (bildet), er en samvittighetsfull og hyggelig mekaniker, som holdt ut til hele jobben var gjort. Han tok kvelden ved 17.30-tiden og vi kunne puste lettere i troen på at vi nå hadde en trygg installasjon. Vi sov i båten hengende de 10 centimeterne over brygga, så det å henge i stroppene hadde en spesiell betydning den natta.Neste morgen var det sjøsetting og testing. Hans ble med på en halvtimes prøvetur i det store havneområdet her i Emden for å kontrollere at alt var i orden. Det var det.

Vi ligger nå fortøyd ved siden av travelliften og gjør etterarbeidet. Det vil si tilbakemontering av akterstag, tørking og rengjøring under motoren, og rydding av alt kaos ombord som oppstår under en sånn operasjon.