Vilje og vi

Turen til Stokmarknes tok ni og en halv time. Nok en gang var vi underveis i nesten 60 nautiske mil uten å se en eneste seilbåt, og knapt nok andre båter. Her i havna har vi ligget et døgn ekstra for å vente på fint vær inn Raftsundet og Trollfjorden. I kveld kom det en cabincruiser og det er all trafikk på gjestebrygga. Stokmarknes er en hyggelig by med Hurtigrutemuseet som den store attraksjonen. Det har byen virkelig fortjent. Det er en imponerende samling, og byen er Hurtigrutas hjem. En av de gamle sliterne, Finnmarken, står på land og er en del av museet. Det gir det en grundig forståelse av hva denne ruta har betydd for de som bor langs kysten. Det er fascinerende å lese historien om Richard With og hans visjoner om en rutebåt langs kysten, hvordan han finansierte den første båten, og selv hentet den i Bergen og førte den til Tromsø for å bevise at det var mulig å trafikkere denne kysten, døgnkontinuerlig, året rundt. Det var ingen selvfølge og av mange sett på som et håpløst prosjekt. Losdagbøkene var det som gjorde dette mulig i 1893. Nøyaktige nedtegninger av tider og kompasskurser gjort i dagslys, gjorde det mulig å navigere også på natten. Husk at dette var før fyrbelysningen ble realisert langs hele leia, og det var dårlig med kart nordover. Det var bare kompasset, klokka og loggen som var redskapene for å navigere når det ikke var sikt.

[A1]