26. sep, 2022

Nederland på langs

Denne delen av turen sørover ble annerledes enn vi hadde tenkt. Vi lot den bli annerledes. Det ble en sommer som ble viet de nederlandske vannveiene. Fra midt i juli har vi gitt ordet seiltur enn helt ny mening. Etter manges anbefaling og interessert lesing av litteratur om «Staande Mastroute», altså en vei igjennom Nederland som kan gjennomføres uten å ta ned masta, bestemte vi oss for å prøve det. Vi har en båt som ikke er bygd for kanaler, så vi innså at det kunne bli problemer på deler av ruta, som de garanterer for bare 1,95 meter dyptstikkende. Vi stikker to meter, men kan stjele noen cm med å gå med halv- eller kvartfulle tanker.

Med de tekniske problemene vi dro med oss fra Danmark og Tyskland, bestemte vi oss for å ta sjansen på å gå inn i kanalene helt nord i Friesland. Her ville det være enklere å håndtere eventuelle videre problemer med pakkboksen og reléet som fortsatt «krangler» etter forsøk på utbedring fra en elektriker i Sverige og to i Danmark. 

Det gikk over all forventning, både med dybdene og det tekniske. Vi kom oss via Harlingen ned til Amsterdam og videre sørover gjennom Haarlem og Dordrecht, til de to sørvestligste havnene, Middelburg og Vlissingen. I skrivende stund ser det ut til at det blir vinterhavn i Vlissingen. De to belgiske alternativene, Antwerpen og Oostende er mer en dobbelt så dyre som de her, og Le Havre har etter 14 dager meldt at de kan ta i mot oss, men en pris, som var det vi spurte etter, har vi ikke fått. Det virker useriøst. 

Da blir vinteren en pendling mellom Jeløya og Vlissingen. Fra først i april er vi klare for å fortsette sørover på den belgiske og franske kysten, med forbehold om at forholdene i Europa ikke utvikler seg til det verre. 

Hva kan vi etter et par måneder i Nederland si om «seilasen»? Vi visste hva vi planla, og gjorde det nettopp for å oppleve dette som noe helt annerledes. Den korte oppsummeringen er at vi er kjempefornøyd med turen og opplevelsene, og kan anbefale andre å gjøre det samme. Det skal også sies at den frisiske kysten både på tysk og nederlandsk side er lang, åpen og værutsatt, ofte med sterk pålandsvind og lange, grunne innseilinger til havnene. Så om dere ikke bare bruker denne ruta for å komme trygt og effektivt mellom den engelske kanal og Kielkanalen, så ta dere god tid her i Nederland.

Før vi sier noe mer om erfaringer, så la oss fastslå det som kanskje er det viktigste; Båtfolk i Nederland er fantastisk hyggelige, kompetente og hjelpsomme. Vi har truffet seilere som etter noen hyggelige ordvekslinger over rekka har betraktet oss som venner og fulgt oss på turen via AIS og mail. Stedene vi har besøkt har i stor grad vært etter råd fra disse seilerne. Fortsatt får vi lange mailer med anbefalinger og advarsler. Vi ble advart mot at det var litt motsetninger mellom motorbåtfolket og seilerne. Det har vi ikke merket. Tvert om, bare hyggelige mennesker. Så for å gjenta vår innledende betraktning om friheter, her merker vi gjestfriheten hver eneste dag. 

Det andre vi vil trekke fram er stedene. Dette er ikke byer og tettsteder å reise forbi, men å oppleve. Det har vært en reise i en historie vi ikke kjente fra våre lærebøker og en leksjon i hvordan nederlenderne har klart å temme havet med ingeniørkløkt. Det er bare å la seg imponere av hva de har fått til. Så er det alle de vakre, ofte små, middelalderbyene. Moderne bygårder pietetsfullt flettet inn blant 1600-tallsbygninger. Alt er velstelt. Mellom byene et system av vannveier regulert av diker, flomvern, sluser og bruer. 

Vi skal ikke gjøre noe forsøk på å rangere stedene vi har besøkt. De fortjener alle oppmerksomhet. Helt annerledes enn byer vi har besøkt andre steder i Nord-Europa. Så vår anbefaling er å ikke bli ombord, men utforske og nyte disse byene og stedene. 

Havnene vi har vært i, som alle er omtalt i bloggen, er gode steder å være for gjestende båter. Her er standarden at havnesjefen har ei ventebrygge som du kan fortøye ved. Det er alltid betjening som anviser plass og gir annen nødvendig informasjon. Vi, som gjester og uerfarne med nederlandske havner, opplever det som en stor trygghet å vite at du alltid blir hyggelig mottatt og veiledet av folk fra havnekontoret. Du kan være forsikret om at du alltid får en plass i havna. Det er den loven som alle båtfolk kjenner til. Når det er smekkfullt i havna er det alltid plass til en til. På hjemmesidene til havnene er det også nesten konsekvent beskjed om at forhåndsreservasjon av plass ikke er mulig. Dette til ettertanke for de som synes Dockspot og liknende systemer er en berikelse for båtlivet.

Vi må vel også legge til at det er mulig vi får kredit for å føre det norske flagget. Nederlederne setter veldig pris på å se norske seilere her. 

Som leserne av denne lille oppsummeringen skjønner, så er det ikke noe negativt å si om de opplevelsene vi har hatt. Men det er et forhold vi forundres over. Det kan virke som om nederlendere ikke tror at det er mulig å drukne i kanaler. Fra vi sluset inn i Lauwersoog og helt til vi var nede på de større vannveiene i Zeeland, så vi ikke en redningsvest på noen. Kanskje med unntak av noen av de aller minste, når de var alene på brygga. Ombord i alle slags farkoster var det ingen å se med vest.

Vi nærmer oss sesongavslutning for Vilje. Vi er bare noen få nautiske mil og noen få bruåpninger fra Vlissingen, som blir vinterhavna 2022-2023. Det blir også delvis vinterhavn for oss. Planen er å bo ombord deler av vinteren. 

Det er litt rart å stoppe nå, etter å ha vært ute siden 17.mai og etter drøye 2000 nautiske mil. Samtidig skal det bli godt å bruke båten som hotell og oppleve en vinter her nede. Vlissingen er også en gammel by (Flushing på engelsk) og i motsetning til Middelburg en fiskeriby. Ikke så rart med den beliggenheten byen har. Vi avslutter ikke bloggen med dette, men lover å formidle noen inntrykk fra byen og denne delen av Nederland.