1. jun, 2022

Krig i Europa

Det er med en bismak at vi åpner bloggen igjen etter at pandemien nå ikke lenger vanskeliggjør grensepasseringer her i vesten. Krig øst i Europa hindrer oss ikke i å dra, men det setter en stemning som ikke er god.  

Det vi seilere ser på som en av de aller viktigste frihetene, gjestfriheten, skal man verne om. Spør en ukrainsk flyktning eller en langturseiler om det. Det er denne friheten til å motta og bli mottatt på en respektfull måte som vi er så avhengige av som naboer eller gjester, kjente som ukjente. Et sanksjonsregime må aldri få bli en varig tilstand i vårt Europa. Vår tur går sørover i NATO-land som er garantister for vår sikkerhet. Det føles greit, men samtidig ugreit at vi er venner i vest og uvenner i øst. Vi er trygge på å bli godt mottatt som gjester på turen. Samtidig regner vi med at både vi selv og de vi møter vil være preget av sanksjonene og hele situasjonen.

Det er til ettertanke for oss at da vi bodde i Hellas, drømte vi om å seile inn i Svartehavet. Hvilken opplevelse ville det ikke vært før invasjonen av Ukraina å besøke noen av de havnene som i dag er minelagt og ødelagt av et regime vi trodde var for et fredelig Europa. I det minste at de respekterte andres frihet. Det kan dessverre bli lenge til noen drømmer de samme drømmene som vi gjorde. Bildet er fra Black Sea Yacht Club i Odesa.

Nå er dette skrevet og lagt ut. Heretter skal bloggen i all enkelhet handle om en seiltur i Vest-Europa. Vi gleder oss over å være frie og gjester hos våre allierte. Vi starter turen på Bohuslänkysten, i et Sverige som snart er en del av forsvarsalliansen.