Tilbakeblikk og erfaringer

20. nov, 2016

Et annet ulykkesforebyggende og svært viktig punkt er hvordan vi som mannskap har det ombord. For oss handler det om å lage gode rutiner som skal følges og bare fravikes når vi er enige om det. Vi lever et så normalt liv som mulig ombord, noe som er mulig når vi selv kan bestemme tempo og havnealternativer.

 

Vi spiser så regelmessig og normalt som mulig, og det er en obligatorisk del av planleggingen av neste dags etappe at vi forbereder den maten vi trenger underveis. Fortsatt er vi bare to ombord, så det å ha ferdig mat, kaffe, varmt vann til drikke, supper mm er med på å gjøre seilasen enda hyggeligere - og tryggere. Med ett eller flere døgn i sjøen er regelen den samme: Forbered så mye som mulig når forholdene tillater det.

 

Vi må også legge til at en av erfaringene nesten over alt på denne turen har vært tilbudet av gode ferdigmatprodukter, som krever lite tid i byssa for å kunne serveres underveis. Fra våre første turer med "Rett i koppen", som fortsatt er utmerket, er det nå hyllevis med slike produkter. Gode produkter.

 

Normal mat, normal dagsrytme, søvn og fravær av de største utfordringene fysisk og psykisk gir tryggere seilas. Uthvilte mannskaper er en viktig faktor for å unngå å gjøre de dumme og farlige tingene.

19. nov, 2016

Hvem bestemmer ombord? Det er et vanskelig spørsmål som mange er opptatt av, og med god grunn. Vi er alle vokst opp med en forestilling om skipperen som den selvsagte sjef ombord, og som har siste ord når viktige beslutninger skal tas.

 

Det er jo en sterk kultur innenfor sjømannsyrket at kapteinen tar de avgjørende beslutningene og er den siste som forlater båten når dette er siste utvei for å redde liv. Kanskje med unntak av italienske cruiseskippere. Kapteinen Franscesco Schettino på "Costa Concordia" (bildet) ble jo herostratisk berømt da han forlot sitt synkende skip nesten før redningsarbeidet hadde kommet i gang.


Husk at større båter er organisasjoner med klare kommandolinjer, definerte funksjoner, stillingsstrukturer og arbeidsoppgaver. Det er ikke så mange likhetspunkter fra dette til et ektepar på et års turseilas. Vi ferdes i de samme farvannene, men der stopper også de fleste likhetene som organisasjon.


Det er viktig å tenke igjennom "worst case" også på en liten turseiler på 39 fot. Et mastehavari i dårlig vær, eller et skrog som tar inn mer vann enn pumpene tar ut, kan være farlige og livstruende situasjoner som krever raske beslutninger og handlinger. Det er ikke tid til å snakke i munnen på hverandre, eller være uenige om løsningen på problemet.
På mange båter og kanskje de fleste er ikke dette en problemstilling. Arbeidsdelingen og rangordningen ombord er gitt, det er den ene som har kompetansen og erfaringen og som har den selvsagte skipperrollen i alle situasjoner som handler om båtens fremdrift.

18. nov, 2016

Hos oss er det annerledes. Vi har gjort det til en selvfølgelig del av livet ombord, at vi deler innsikt og overlapper hverandre på alt som skal gjøres ombord, både underveis og i havn. Det er selvsagt en helt vesentlig del av sikkerheten, og særlig når vi bare er to ombord. Det betyr også at mange av de avgjørelsene som skal tas også kan kvalitetsikres gjennom at vi begge vurderer den aktuelle situasjonen. Særlig når det er litt hektisk er det viktig at vi slipper å bytte roller før vi kan ta aksjon. Den som står ved roret fortsetter med det, mens den andre rever seil. Begge kan gjøre og gjør den oppgaven som situasjonen krever.

 

Noen seilere er så skråsikre på at den selvbestaltede skipperrollen er uangripelig og ufravikelig. Vi mistenker at det for mange er en angst for å gi fra seg ansvar og autoritet. Vår erfaring så langt tilsier at det ikke er noe problem å dyrke likeverdigheten ombord. Det gir stor grad av trygghet og det gjør den felles opplevelsen av seilasen rikere for begge. Ikke les dette slik at vi ikke i det hele tatt har spesialiserte roller, altså en naturlig arbeidsdeling, eller begge har områder vi kan og bør bli bedre på. Poenget er at vi kan overlappe og erstatte hverandre når dette kreves.


Så kjære seilervenner, vi beklager å måtte si det, men vi er nesten litt lei oss på vegne av mange av de vi har truffet, som har seilt sammen i mange år, at det er det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret som gjelder også til sjøs. Vi mener at langturseiling uten å dele alle, eller i det minste nesten alle, oppgaver, utøker opplevelsen. Det er viktig at den plutselige vindkantringen med påfølgende ukontrollert jibb er en delt opplevelse og en erfaring som diskuteres og gir begge enda bedre forutsetninger for å mestre neste overraskelse. Frykt er ofte resultatet av manglende deltakelse, og er ikke noen god venn å ha med seg ombord, når du vet at du skal seile i morgen også.

17. nov, 2016

Det er mange måter å leve på ombord. Vi har beskrevet dagliglivet som ganske normalt, og så komfortabelt som mulig på den begrensede plassen. Vi er alene og trenger ikke å ta hensyn til andre. Vi kunne ta de kontaktene vi ønsket, eller ikke ønsket. Noen vil tenke at det blir et litt bortgjemt eremittliv, overlatt til oss selv uten kontakt med andre og omverden. Men nei, vi lever i en digital verden som har åpnet opp for grenseløs kommunikasjon. Det tilbys nettløsninger, datamaskiner og smarttelefoner som gjør livet enkelt.

Vent nå litt. Dette er bare på papiret. Vi må dessverre innrømme at vi fortsatt har en vei å gå og en jobb å gjøre for å være der de store nettleverandørene sier at vi allerede er. Det kunne blitt en bok av arbeidet med å være på nett på denne turen. Vi hadde gjort alle forberedelser så godt som det var mulig å gjøre. Her i Norge er vi godt stilt, med godt utbygde nettløsninger, men allikevel store hvite flekker på kartet.

I Sverige tenkte vi at vi skulle få glede av vårt ICE-net-abonnement som var anskaffet nettopp for å sikre tilgang i de områdene av kyst-Sverige og Danmark som har dårligst dekning. Nå skal vi ikke klandre svenskene for en sammenhengende rekke av problemer med det medbragte systemet, som endte i diagnosen defekt ruter. Vi fikk byttet den på en av turene hjem, men fikk aldri den dekningen og det tempoet som er i nærheten av å være tilfredsstillende. Vi har derfor slått opp med ICE-net og flørter med Telia.

I Danmark var det gode løsninger for datatrafikk (kontantkort) som et samarbeid mellom Telia og Superbrugsen, som finnes over hele landet. Den eneste lille haken var at ingen av de butikkansatte visste at de hadde dette produktet. Det ble noen komiske situasjoner av at vi som farende fanter først måtte fortelle dem at de hadde det, til store protester. Så insistere på at de hadde det, og til slutt hjelpe dem med å finne det fram på butikkens PC-oppsett og forklare dem hva det var. 

Tyskland var enda vanskeligere. Vi ville være føre var, og tok bussen fra Sønderborg til Flensburg for å sørge for at vi skulle bli online når vi krysset grensen. Vodafone var anbefalingen. Det var et litt selsomt møte med en selger, som nok kunne selge, men der stoppet også kunnskapen. Med en forsikring om at nå skulle alt virke, var vi lattermildt oppgitt over servicenivået (les kunnskapen), men kom oss på nett. Og pene i tøyet var de, det skal de ha. Via Vodafone-butikker i Kiel og deretter Rendsburg klarte vi å få bekreftet mistanken om at det eneste som fungerte uten problemer var betalingssystemene.

Vår oppsummering er at vi har medlidenhet med de som ikke har noe bakgrunn fra det å jobbe med datasystemer. Vi regner oss begge som ganske erfarne, men vi møtte utfordringer som nesten var for store til å legge tid og penger i å løse.

Vi klarte oss tross alt bra og hadde stort sett dataforbindelse på hele turen. Nå skal det sies at det er en god utvikling med utbygging av havnenett. Mange gjestehavner har gode nettløsninger, ofte inkludert i havneavgiften.

Skulle vi våge oss over i politikken, så må vi si at det er et tankekors at vi har et EU som ikke har klart å få til sømløse overganger mellom landene på dette området. Man behøver ikke være rakettforsker for å forstå hvilke åpenbare gevinster det ville gi om vi fikk en helhetlig løsning for hele EU-regionen.

Vi klarte oss greit med dataløsningene, men til noens trøst kan vi innrømme at noe av de vi hadde størst glede av, var å ta turen til butikken for å kjøpe lokalavisene.

For det første er det hyggelig med papiraviser ombord, og for det andre gir det et godt innblikk i de lokale forholdene og en svært effektiv oppdatering på hva som skjer, både lokalt og nasjonalt. Det virker som om lokalavisene, også i Danmark og Sverige, særlig i utkantområdene, har en god forankring i lokalbefolkningen. De er dermed en særdeles viktig og interessant kilde til å forstå de stedene vi besøkte. 

16. nov, 2016

Naturlig nok er alle som seiler opptatt av dette. Vi har skrevet om det tidligere, at en seilbåt er en avansert innretning der det er mye som skal fungere om utbyttet av seilasen skal bli det beste. Rigg og motor skal sørge for framdrift, og i tillegg er det et utall av tekniske innretninger som skal fungere for å gjøre livet ombord sikkert og komfortabelt.

Så hva svarer vi de som spør om dette? Vilje er over ti år gammel, og nei, ikke alt fungerte som det skulle. Noe må settes på kontoen for naturlig slitasje gjennom bruk, noe som ren slurv og noe som uforutsette feil, som kan opptre, men som helst ikke bør opptre. Det vil føre for langt å gå i detalj på disse punktene, og det meste har vi omtalt i bloggen.

Det som kanskje var det som plaget oss mest underveis, var en liten vannlekkasje (ferskvann) som vi ikke klarte å lokalisere før etter lang tid. Vann inn i de strukturene som absolutt skal være tørre, er et irritasjonsmoment som reduserer komforten og bidrar til en masse ekstra arbeid. En skjult lekkasje på en avløpsslange ble til slutt oppdaget og utbedret.

Vi hadde problemer med en oljelekkasje på giret. Det skal man helst ikke ha. Uten gir, ingen framdrift. Vi fikk løst det med profesjonell hjelp. Startproblemer er heller ikke noe særlig å slite med på en slik tur. Det tok lang tid før vi klarte å avdekke feilen og få rettet den. Som så ofte en liten detalj, som skaper store problemer og en feil som nesten var umulig for oss amatører å diagnostisere, men det endte godt. Vi fant omsider feilen og kunne utbedre den på 10 minutter.

Det som har vært vårt største og mest uforutsigbare feil har vært urenheter i dieseltilførselen. Dieseltanken er integrert i det sveisede skroget og er seksjonert under dørken midtskips, og med en brønn helt ned i kjølen. Vi har tidligere erfaring med at små partikler fra sveisene har løsnet og ført til tilstopping. For å løse dette problemet bestilte vi et firma med profesjonelt sugeutstyr som kom til Bryggen i Bergen da vi var på tur nordover. Dere som har lest bloggen vet at da var tanken tom. Helt tom.

De sugde tanken ren så godt det lot seg gjøre, og med det kraftige sugeutstyret følte vi oss trygge på at problemet var løst. Det var det ikke. Inn til Hals havn en kald vinterdag, noen måneder senere skjedde det igjen. Vi kom oss inn til havn, fikk skrudd opp, sugd rent og byttet filter, og motoren fungerte som den skulle igjen. Vi må nok gjøre en ny grundig tankrens før vi er klare for neste langtur.

I tillegg til disse litt større tingene har det selvsagt vært vedlikehold og skifte av pumper og ventiler mm. Det er i kategorien vedlikehold på grunn av daglig bruk. Dette er i all hovedsak reparasjoner som mannskapet må være forberedt på å fikse selv. Litt avhengig av hvor ting skjer. Avstand til en havn med tilstrekkelig service til å kunne hjelpe til, er ofte for stor til å utsette reparasjonen, og endelig i havn, er ikke alle småsteder oppsatt med erstatningsdeler, og det er heller ikke selvsagt at finnes folk som står klare til å hjelpe.