18. nov, 2016

Likeverdighet

Hos oss er det annerledes. Vi har gjort det til en selvfølgelig del av livet ombord, at vi deler innsikt og overlapper hverandre på alt som skal gjøres ombord, både underveis og i havn. Det er selvsagt en helt vesentlig del av sikkerheten, og særlig når vi bare er to ombord. Det betyr også at mange av de avgjørelsene som skal tas også kan kvalitetsikres gjennom at vi begge vurderer den aktuelle situasjonen. Særlig når det er litt hektisk er det viktig at vi slipper å bytte roller før vi kan ta aksjon. Den som står ved roret fortsetter med det, mens den andre rever seil. Begge kan gjøre og gjør den oppgaven som situasjonen krever.

 

Noen seilere er så skråsikre på at den selvbestaltede skipperrollen er uangripelig og ufravikelig. Vi mistenker at det for mange er en angst for å gi fra seg ansvar og autoritet. Vår erfaring så langt tilsier at det ikke er noe problem å dyrke likeverdigheten ombord. Det gir stor grad av trygghet og det gjør den felles opplevelsen av seilasen rikere for begge. Ikke les dette slik at vi ikke i det hele tatt har spesialiserte roller, altså en naturlig arbeidsdeling, eller begge har områder vi kan og bør bli bedre på. Poenget er at vi kan overlappe og erstatte hverandre når dette kreves.


Så kjære seilervenner, vi beklager å måtte si det, men vi er nesten litt lei oss på vegne av mange av de vi har truffet, som har seilt sammen i mange år, at det er det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret som gjelder også til sjøs. Vi mener at langturseiling uten å dele alle, eller i det minste nesten alle, oppgaver, utøker opplevelsen. Det er viktig at den plutselige vindkantringen med påfølgende ukontrollert jibb er en delt opplevelse og en erfaring som diskuteres og gir begge enda bedre forutsetninger for å mestre neste overraskelse. Frykt er ofte resultatet av manglende deltakelse, og er ikke noen god venn å ha med seg ombord, når du vet at du skal seile i morgen også.