27. mai, 2016

Det fattast alltid nåt…

Et innlegg i et seilmagasin en tid tilbake formulerte en evig sannhet for båtfarende. Når det er tid for å dekke bordet i cockpit eller fyre opp grillen på land, så er det alltid noe som mangler. Skipperens kommentar til fruen som var nede for å hente noe var: “Stanna du der nere. Det fattast alltid nåt.”

Dette er innledningen til en liten tildragelse som illustrerer denne innsikten. Vi lå fortøyd i ei uthavn som seilvenner av oss inviterte oss ut til for noen år siden. Dette er i Lysekils skjærgård, så vi hadde bare en kort liten etappe fra Gullholmen og inn i en liten lukket lagune med kraftig Bohuslängranitt som beskyttelse alle veier. Det blåser friskt over oss og rundt oss, men vi ligger helt stille og nyter roen.

Det er denne roen som kjennetegner gode uthavner, den magiske stemningen ved det å ligge helt beskyttet i havsbandet. Bare Skagerak-bølgene inn mot holmene gir lyd. Vi fryder oss over å være tilbake i granittlandskapet her på kysten og planlegger å bli et par dager. Dette er også et så spesielt område at svenske myndigheter har gitt det status som Hänsynsområde. Det betyr at en skal ta særlig hensyn til naturen og til hverandre, så alle kan få oppleve denne magien.

Etter noen herlige timer, kommer det inn en stor cabincruiser. De fortøyer rett bak oss. Plutselig er idyllen ruinert. Det er fire ombord og en hund. De lager mye lyd før de er forsvarlig fortøyd og har rekognosert for en grillplass i le. Så kommer tiden for grilling, ca. 30 meter fra båten. Skipperen er myndig og høyrøstet, og alle beskjeder blir gitt mellom grillplassen og båten. Det er mye som skal på land og det er mange beskjeder, og mange turer, for det er mye som “fattast”. Etter at grillen og besetningen er ombord igjen, starter de strømaggregatet. Det durer og går, uten at de selv sjeneres, men vi rømmer under dekk. Så avslutter de kvelden med litt musikk med et volum som fyller hele lagunen.

Men heldigvis, natten er akkurat så stille som slike netter skal være.