Vilje i østerled 2019

11. nov, 2019

Ingen kan planlegge seg helt trygg. En seilervenn minnet om noe som ofte blir glemt når man skal planlegge for en litt lengre tur. Det er alltid en fare for å planlegge turen helt ihjel. Alle som seiler vet, at om ikke alt, så kan mye skje underveis. Dere er garantert å møte på utfordringer som dere aldri hadde tenkt på, og derfor heller ikke var i stand til å ta høyde.

Turer må alltid ha en god porsjon galskap i seg, dvs. at dere må være forberedt på å havne opp i situasjoner som krever improvisasjon og ofte noen litt “korte svinger”. Noe av turen må bli til mens dere seiler, mens mye også må være sjekket og dobbeltsjekket på forhånd. Det er en fascinerende del av hele seilprosjektet at det er så mye som kan gå galt, og mye som ikke bør gå galt. 

God og grundig planlegging er alltid en viktig faktor for å redusere farer og problemer. En realistisk -, eller kanskje vi heller skal kalle det en fandenivoldsk innstilling til prosjektet, er en like viktig forutsetning for å gjennomføre en vellykket seiltur. Det er ikke grenser for hvor mye tid og penger en kan bruke på forberedelser, så det er viktig også å ha en stemme som sier: Nok er nok. Skal vi komme oss avgårde, så må vi dra nå.

Erfaring er nok alltid en fordel når en skal på en litt lengre tur. Det gjør dere trygge på at turen er godt nok forberedt og mannskapet godt nok rustet. Seilerfaring tilegnes bare gjennom å seile. Kjenner du deg erfaren nok?, - for det finnes ingen standard for det, så det er bare å seile. Det er dere som tar avgjørelsen, som har ansvaret, og det er dere som må vurdere om det er greit å slippe fortøyningene. Les dette som en advarsel mot det å gruble for mye over forutsetningene. Alle lærer underveis, og turen kan endres, forkortes, forlenges, ja til og med avlyses om det skulle skje ting som er vanskelig å håndtere. All erfaring med slike turer er at det nesten alltid går godt, og at de fleste snart er i gang med å planlegge neste tur. 

Vi bruker helt bevisst formen “dere” og ikke “du” i denne innledningen. Er du soloseiler, så må du bare seile, men for oss og de fleste, er det slik at vi er to eller flere i båten, og da må avgjørelsen om det å dra være felles. Om det er ektefelle, kjæreste, familie eller venner, så holder det ikke at du tar beslutningen alene, på vegne av alle.

Langturbåt

Hvilken langturbåt som er best egnet, kjenner sikkert de fleste som en problemstilling. Svarene som gis er nesten like mange som det er langturseilere. Vi mener det er noen svar og tilnærminger til langtur i båt som er bedre enn andre. En faktor er imidlertid viktig uansett - hva slags langtur skal båten ut på? Det kreves litt forskjellige egenskaper og utrustning om turen går langs nære kyster, som denne turen vår, eller om det er havseilas i mange døgn.

Et kjent svar er at det er den båten du allerede har som er den beste. Det er et klokt svar. Vi vet alle hvor lang tid det tar å bli kjent med en båt, ned i alle detaljer - rigg, seil, motor, elektrisk, elektronikk, VVS, sikkerhet, med mye mer. Du er tryggere i båten når du er kjent med den.

Vi har bestilt, innredet og utstyrt båten for to personer. Stor nok til å bo komfortabelt i og liten nok til å kunne håndteres av to personer. Den er på 39 fot, som var konstruktørens anbefaling. Vi har selvsagt plass til et par ekstra mannskaper om det skulle være ønskelig, men som hovedregel bare to ombord. At vår båt er i stål, skyldes at vi lot oss fascinere av det å få bygget en båt basert på våre og konstruktørens ideer og tegninger, og ikke kjøpe en båt fra en katalog og støpt i en form. Vi har hatt en lang og interessant “reise” gjennom alle detaljer.

De aller fleste skaffer seg ikke langturbåtene på denne måten, og vi vil heller ikke anbefale alle å starte på et slikt prosjekt. Det er tidkrevende og intenst, og krever fullt fokus fra dag en. Fordelen vi har av en slik prosess er at vi kjenner båten helt ned på detaljnivå, og det gjør oss enda tryggere nå etter 15 år fra den ble sveiset.

Brukt eller ny?

En fabrikkny båt er ny, men ikke nødvendigvis tryggere. Standardbåter med standardutstyr er som oftest presset ned i pris for å stå seg i konkurranse med andre. Selvsagt er dette båter som har førsteklasses konstruktører og produsenter som gir båten egenskaper som er gode for de aller fleste forhold. Vårt poeng er at nykonstruerte båter i større grad selger på pris, fart, komfort og design, og ikke i like stor grad som tidligere på kvalitet og sikkerhet.

Med kvalitet mener vi kanskje først og fremst soliditet. Detaljene på de eldre konstruksjonene ble utformet for å være godt innenfor de styrke- og kvalitetskravene som fantes. Vårt inntrykk er at priskonkurranse fører til at det “kuttes i svingene”. Sagt på godt norsk, at det nå spares på detaljer, noe som ikke alltid er til langturseilerens fordel. Det er særlig på utstyrssiden det kan være dårlige eller for enkle løsninger.

Manges erfaring er at det ofte er svake punkter på nye båter. Det finnes mindre gode løsninger som er greie nok for de fleste forhold, men som ikke alltid holder på lengre turer. Ta bare et enkelt eksempel som kryssholt. Ofte ser vi eksempler på at båter i vår størrelse har kryssholt foran og bak og ikke mer. De er dimensjonert for tynne liner og stille havner. Kystseilas kan ha mange fortøyningsmessige utfordringer, og en trenger derfor solide fortøyningstau. Vi mener at alle langturbåter bør ha kraftige kryssholt på begge sider, gjerne to på hver side, i tillegg til foran og bak. Ja, vi vet at det gir flere potensielle punkter for sette fast skjøter og andre liner under seil, men i havn gir det større fleksibilitet for spring og bedre muligheter for å fortøye for røffe forhold. Det er godt å sove trygt også i mindre gode havner, uten plagsom rykking og stanging.

Et annet eksempel er anker. På mange av de nye båtene er dette underdimensjonert. Det har ikke vekt og kjettinglengde nok til alle forhold. De mindre og lettere ankerne er billigere og lettere å stue. Det er dessverre ofte grunnen til at de ikke er tyngre og mer egnet for langtur langs kystene. Det er viktig å ikke undervurdere ankeret som sikkerhetsutstyr. Ja, vi vet at et stort anker gir større tyngde i forskipet, men det oppveies av den tryggheten det gir.

Mange, eller kanskje de fleste av dagens båter, har lugarer for mange og salong for enda flere. De færreste har behov for å kunne sitte ned ti personer i båtens salong. Plass er en utfordring på langturbåter i den størrelsen vi snakker om her, dvs 40 fot +/ - , så poenget er å utnytte den plassen som er på en optimal måte og tilpasset de som skal bo fast ombord.

Så for dere som ser etter en god langturbåt, kan det være lurt å ikke kjøpe fabrikknytt, men en “årgangsbåt” som er solid i utgangspunktet, og som er utbedret, utstyrt og modifisert for denne typen bruk.

 

15. okt, 2019

Vi skal i noen innlegg her på bloggen dele erfaringer fra turen. Formatet gjør at vi må fatte oss i korthet, så om dere er interessert i noe som ikke er klart nok, eller grundig nok, så ta kontakt.

Dette var på mange måter en annerledes seiltur. Vi skal gjennom disse blogginnleggene forklare hvorfor vi mener det, og hva våre viktigste erfaringer er.

La oss begynne med det åpenbare. Vi har vært rundt Østersjøen (unntatt Botniska viken og Rigabukta), der mange av farvannene og havnene etter vår målestokk er grunne. Det krever mer forberedelser enn i andre farvann. Vilje trenger to meter vann for å flyte, og med en sikkerhetsmargin på 50 cm kan vi komme oss fram. I de arkipelene vi har seilt, har det vært mulig, men bare med nøyaktig planlegging av seilingsleier og grundige studier av kartene.

De digitale kartene er nå gode, men sørg for at dere har siste oppdatering. Vi insisterer fortsatt på å også ha oppdaterte papirkart.

Det å skaffe papirkart for disse områdene krevde sitt. Det er ikke slik at alle selger oppdaterte papirkart i lokale båtutstyrsforretninger og bokhandlere lenger. Noen gjør det, men hvem disse er, vet vi ikke på forhånd, så ta ikke sjansen på å stole på de gamle listene over kartforhandlere.

De viktigste kartene for oss måtte bestilles i god tid før vi dro, fra de største kartleverandørene i Norge, Danmark, Tyskland og Sverige. Ofte er leveringstidene lange, det er ikke bare er å bestille på nett uka før avreise. Det samme gjelder selvsagt farvannsbeskrivelser og havnebeskrivelser. Det siste er enklest.

Mange bruker bare sine elektroniske kart, men kjøper seg havneguider, som ofte er gode, med nøyaktige anløpsbeskrivelser og kontaktinformasjon til havnene. Her er det et stort kommersielt marked som gjør at sannsynligheten for å få kjøpt dem underveis er stor.

Vårt råd er å starte prosessen med å bestille kart et halvår før avreise. Vær klar over at mange prøver å bli kvitt lagerbeholdningen av litt gamle kart, uten de nyeste oppdateringene. Spør alltid om hvilken utgave de kan levere. En bør bare unntaksvis akseptere kart som ikke er de nyeste. Dersom dere ikke klarer å skaffe siste utgave, finnes det gode systemer for det som kalles "etterretninger for sjøfarende", så en selv kan oppdatere kartene. Det er de nasjonale sjøfartsmyndighetene som legger ut slike data.

Vær oppmerksom på at noen av de områdene vi har seilt i, fortsatt mangler oppmåling. I eldre kart vil det være flere slike områder. Dette er ikke annerledes i elektroniske kart, selv om disse er enklere å oppdatere. Men det er vår erfaring at oppdateringen av papirkart generelt er like god som den elektroniske oppdateringen.

For å illustrere dette kan vi bruke et eksempel fra de estiske kartene. På våre nyinnkjøpte papirkart var det skrevet inn rettinger og tilføyelser for hånd, med rød penn i kartet. Dette var gjort så sent i prosessen at det var kommet med i den formen, på de trykte papirkartene. I tillegg oppdaget vi at estiske myndigheter har lagt ut hele kartgrunnlaget sitt på nettet, og at de oppfordrer sjøfarende til å sjekke om egne kart er oppdaterte.

La oss bare gi dere et konkret eksempel på hvorfor gode og oppdaterte kart, både elektroniske og papirbaserte er kritisk viktig. Fra vi seilte inn i Østersjøen i juni, og fortsatt over en måned senere, var det er en standardmelding på VHF fra både svensk, ålandsk og finsk kystradio. Den lød omtrent slik: “Isen er nå gått i de fleste områder, men vinteren har gjort skade på en lang rekke sjømerker, og det vil fortsatt ta mange uker før dette er kontrollert og utbedret.“

Vi var heldige og unngikk det meste av dette. Bare noen få ganger var vi i områder der staker eller kardinalmerker manglet, eller var flyttet av isen. I slike situasjoner er et godt kartgrunnlag viktig for trygg seilas. Du må rett og slett stole på kartinformasjonen og ikke det du ser.

I tillegg må man alltid sørge for å ha oppdaterte navigasjonsvarsler for det landet man er i. Vi erfarte at Internett er en stadig bedre kilde til slike varsler. I alle landene vi besøkte på denne turen, er det nå gode nettsider å hente varsler fra. Men som alltid, er det viktig å følge med på utsendingene av de siste varslene over VHF, og NAVTEX-mottakere, for de som har det. Kanalplan for de ulike kystradiostasjonene i hvert enkelt land er like viktig å ha ombord som tidligere. Navigasjonsvarslene vil i de fleste tilfeller gi presis informasjon om hva som f.eks. er borte eller flyttet, men ikke alltid.

Vi anbefaler sterkt at dere i planleggingen av en tur i Østersjøen også anskaffer det som er et hovedverk for fritidsbåter utgitt av Imray og RCC pilotage foundation: “The Baltic Sea and Approaches” (bildet). Det er en svært grundig “pilot” som dekker alle landene besøkte, og som også har informasjon om Kaliningrad om noen skulle være fristet av det. (ISBN 978-1846236891.)

Det vil være for omfattende å informere om de kartene vi har kjøpt og brukt på turen, så dere som planlegger å seile i disse farvannene kan ta kontakt, så skal vi være behjelpelige med råd og tips.

 

24. sep, 2019

Vi er hjemme igjen. Også denne reisen måtte ta slutt. Det skjedde mandag 23. september, tidlig kveld. Vi forlot en blomstrende klematis en kald maidag og kom hjem til  høstfarger i skjærgården.

Det er ikke vemodig å fortøye når det er så mange opplevelser og inntrykk å fordøye. Men det er litt rart, det skal vi innrømme. Etter nesten fem måneder i “vannseng” er det uvant å sove i en stabil seng, uten klukkelyder fra båten, uten plystring i riggen eller en fender som har bestemt seg for å gnisse.

Turen hjem ble like fin som turen ut. Fra Hunnebostrand hadde vi det nesten vindstille i innerleia opp til Havstensund. Der har vi vært fram og tilbake mange ganger gjennom årene, og alltid sett misunnelig på de som var så heldige å finne en av de tre bøyene ledig der øst for Trossö, med utsikt til hovedleia. Nå var de ledige alle tre. Det ble en nydelig ettermiddag og kveld, drapert av løvtrær med de flotteste fargene høsten kan oppvise (bildet). 

Som på vei sørover ville vi også nå, på hjemtur, besøke Nordkoster. Vi hadde en kort tur opp Kosterfjorden på lørdag formiddag, og var forberedt på at det gode høstværet hadde lokket mange ut til Kosterøyene, og at det å finne en plass ville være vanskelig. Det var riktig gjettet. Men kanskje var det noen som unnet oss denne avslutningen på turen. I det vi var i ferd med å snu, var det en som gikk. Det ble bryggeplass for Vilje og vi.

Vi ble til mandag formiddag da høytiden for de svenske hummerfiskerne hadde startet. På strekket fra brygga til grensebøya klarte vi å styre unna teinene. Vi får håpe de gir gode inntekter til kosterfiskerne. Det er de som sørger for at det fortsatt er fastboende på Nordkoster. Vi er dem evig takknemlig for at vi er velkomne som gjester på øya deres. Vi lover å komme tilbake og vi lover å dra igjen.

Nå lukker vi denne bloggen for disse små minnebildene fra en tur som har besøkt 9 land og 60 havner. Vi ser at mange har fulgt oss, og det håper vi dere har hatt glede av. Vi takker alle for turen, men vi slutter ikke helt ennå.

Vi kommer til å bruke litt tid på å samle noen av erfaringene fra både planleggingen og gjennomføringen av denne turen og presentere dem på bloggen. Det vil nok først og fremst være interessant for dere som med seil og/eller motor kanskje er inspirert til å besøke de samme farvannene som vi har vært i. Dere kan selvsagt også ta direkte kontakt med oss, blogginnleggene er jo relativt korte og sammenfattende, så det er mye som kan utdypes og forklares. 

19. sep, 2019

Vi flyttet oss til Kungshamn i en kuling fra sørvest. Det var en riktig avgjørelse. Vinden bare tiltok og varierte gjennom tre døgn mellom liten, stiv og sterk kuling, med storm i kastene. Ikke bare vindstyrken økte, men også vannstanden. Når det presses så mye skagerakvann inn  i ei lita havn, kan vannet bli så høyt at det gjør det vanskelig både å fendre og fortøye. Det gikk bra. Vannet steg aldri så høyt at vi måtte foreta oss noe spesielt.

Med slike forhold sender vi varme tanker til de gamle steinhoggerne her på denne kysten. Den røde granitten som kjennetegner hele Sotenäs kommune var i mange år den viktigste eksportartikkelen og inntektskilden. Det er utallige praktbygg i både inn- og utland som står støtt på Bohuslängranitt.

Det første steinbruddet ble anlagt rett utenfor Hunnebostrand allerede i 1863. Det leverte kaistein til store havner som Wilhelmshafen, Kiel og Hamburg. Om det var de som leverte til Kungshamn vet vi ikke, men vi takker uansett for at vi sov trygt bak bølgebrytere og kaianlegg hugd ut og steinlagt med den samme granitten.

Vi lot kulingene blåse fra seg før vi tok turen gjennom Sotekanalen for å finne en bøyeplass for natten. Den sure nordavinden lokket oss i stedet inn til en lun bryggeplass i Hunnebostrand med utsikt til steinhuggermonumentet (bildet). Vi ble der over natten.

I skrivende stund ligger vi fortøyd i Hamburgsund og fornemmer forventningene til startskuddet for årets hummerfiske. Første mandag etter 20. september, kl. 0700, braker det løs. Dette er høytid i Sverige. 

11. sep, 2019

Selv om oppholdet i Varberg ble på en uke, var det fine dager. Fortøyd ved foten av berget med festningen som har gitt byen navn, i den bildekkfendrede havna helt inne i bysentrum (bildet).

Etter noen måneder med nakne kyster og få havner, så vi fram til å komme oss opp i skjærgården sør for Göteborg. Vi startet tidlig søndag morgen med vind som nå hadde roet seg.

Det som er fordelen med en kuling som har blåst døgnet rundt noen dager er at det settes opp mye strøm. Den fikk vi nytte av. På det sterkeste må det ha vært minst et par knops medstrøm. Aldri har Vilje seilt så lenge med en fart på rundt 8,5 knop. Vi flyttet oss nordover så raskt at vi bestemte oss for å utnytte den fordelen til å ta et lengre strekk. Så tidlig som kl 15 kunne vi nok en gang fortøye ved foten av en festning, denne gangen Marstrand.

Det er ei havn vi sjelden benytter. Delvis fordi den er urolig på grunn av svell når sørvesten står på. Delvis fordi den er urolig på grunn av de mange tilreisende over både land og vann. Det er et så populært sted på sommeren at det er vanskelig å finne kaiplass, og det er høy partyfaktor. Nå var havna annerledes. Med nordøstlig vind og en sesong som var avsluttet fikk vi en rolig natt. Sesongavslutning blir helt konkret i slike samfunn. Alt er lukket og låst og de få som bor igjen på øya klarer seg med en liten Tempo-butikk på kaia, med det aller nødvendigste, og selvsagt muligheten for å ta ferga over til fastlandet.

For oss virker det ufortjent og litt merkelig at et så flott og godt bevart øysamfunn brukes bare noen få uker i året.

Vi hadde en rolig morgen og dro videre nordover til Gullholmen. Et idyllisk lite øysamfunn på nordspissen av Hermanö. Øya ligger bare et par steinkast fra fastlandet og har fast fergeforbindelse. Som i Marstrand, bare en Tempobutikk og ingen ting annet nå i september.

Nå kunne meteorologene fortelle at vi får restene av orkanen Dorian. Vi drømte om noen stille netter i uthavner her i Bohuslän, nå som de fleste har reist hjem. Men da er det som vi vet, bare å omstille hodet og lage en plan B. Vi våknet til en liten kuling og tok den litt humpete turen opp til Malmön rett sør for Smögen. Den har ei godt beskyttet havn og det trengte vi nå. I skrivende stund er det 16 m/s i middelvind og vindstøt på godt over 20, og styrtregn. Vi har det greit her, Coop har sikret middagen og vi har lukket oss inne under cockpitteltet. Vi får se hva morgendagen bringer.

Alt tyder på at Dorian trenger noen dager på å blåse ut. Så nå forbereder vi oss på å ligge i ro til det roer seg. Antakelig flytter vi oss til Kungshamn i løpet av dagen i morgen. Det er ei trygg havn uansett vind og vindretning. Det er dessuten en by, med et bedre tilbud på land enn det vi har her.