12. mai, 2019

Mot Øresund

Vi har bestemt oss for ikke å la oss stresse av polar vind og svært varierende seilforhold. Vi har tid og bruker av den. Etter en ekstra regnværs- og blåsedag på Donsö syd for Göteborg var det Varberg som var neste etappe. Ei trygg og god havn som er et naturlig stopp ned på den litt havnefattige sørvestkysten av Sverige. En møkkatur for å si det rett ut. Krapp sjø og vind midt i nesa. Kaldt.

Det minnet oss om en vittig hund som hadde mye seilerfaring, og skulle forklare hva windexen i mastetoppen var. Hans ironiske forklaring var at det er ei vindpil som viser den veien du skal. Underforstått at alle seilere opplever å tilbakelegge lange etapper med vinden rett i mot, noe som fører til kryssing og lange omveier, eller baksing med motor rett mot vinden.

Bortsett fra en liten tildragelse på kaia to meter fra oss i Varberg, sov vi godt den natta. Det var ungdommer av begge kjønn med ombygde Volvoer og musikkanlegg som ville gjort en norsk russebussaksjonær misunnelig. De lot seg overtale til å bytte spillplass.

Neste dag fikk vi tilbake troen på seilasens fortryllelse. Vi hadde bestemt å seile til ei lita havn i le av Hallands Väderö helt nede ved innseilingen til Öresund som vi tidligere bare har passert. Vind fra nord-vest med en styrke som ga oss mellom 5 og 7 knop i de 8 timene vi var underveis. Og så toppet vi turen med å ankomme ei havn vi trodde var ei kjedelig molohavn for å overnatte. Torekov viste seg å være en perle av ei havn, så vi valgte å bli et ekstra døgn for å se stedet. Vi burde ha skjønt tidligere at dette er et historisk viktig sted, men den beliggenheten det har. Kanskje bærer også navnet på hemmeligheter fra langt tilbake.