9. mai, 2019

Sørover i kjente havner

Kjære familie, venner og andre som har glede av å følge oss. Bloggen er vekket til live igjen. Vi er på seiltur, ikke på verdenshavene, men en sjø - Østersjøen. Målet er ikke en jordomseiling, men en Østersjøomseiling. 

Er været, sjøen, utstyret og helsa med oss i noen måneder nå, så håper vi å komme innom ni land. Da har vi gitt Åland status som eget land, med den helt spesielle historien og tilknytningen til Sverige og Finland. Ingen andre steder i verden er det mulig å besøke så mange land i et farvann som kan beseiles på kryss og tvers uten lengre etapper enn et par døgns seiling. Vår tilnærming er det som en forstandig britisk langturseiler kalte “coasting”. Vi seiler i hovedsak langs de østerledske kystene og besøker steder og havner som interesserer oss, eller rett og slett bare er gode natthavner.  

Hjemme i Søly før avreise. Foto: Harald Molvig

Som før, er det ikke planlagt rute, havner og tider, bare en plan om at vi seiler opp østkysten av Sverige via Øland og Gotland, for så å ta oss igjennom Stockholms skjærgård og derfra nordøstover mot, ja nettopp Åland. Øyhavet som binder Sverige og Finland sammen. Vi seiler gjennom den finske skjærgården i sør, mot Helsinki. Den videre turen sørover til de baltiske landene og Polen, Tyskland og Danmark kommer vi tilbake til. 

Noen har kanskje allerede avslørt at det skulle vært ti land. Vi har valgt å ikke besøke den russiske enklaven mellom Litauen og Polen. Kaliningrad kunne vært en havn å besøke, men byråkratiet og formalitetene med å komme dit har gjort at vi valgte den bort. Dersom vi ikke forandrer mening underveis, blir det slik. 

Som på tidligere turer kommer vi til å være opptatt av stedene og historien. Vi skal bruke bloggen til å gi dere noen små innblikk gjennom tekst og bilder. Så velkommen med på en tur som allerede ble påbegynt 2. mai, men som de første dagene blir brukt til å komme oss ned mot Syd-Sverige og ta fatt på det som for oss er nytt land. Det er her vi egentlig begynner på en reise som varer fram til slutten av september.

Til dere som spør: Blir dere ikke lei av å bo på noen få kvadratmeter i månedsvis. Blir dere ikke lei av dagsetapper i vind og regn for så å få nattesøvnen ødelagt i en dårlig havn. Nei, tro det eller ei. Det er noe helt spesielt som skjer og som gjør at vi vil ut på nye turer. Det blir en besettelse å være underveis og om bord, med skiftende natur og opplevelser. En god illustrasjon på akkurat denne kraften er seilbåten som bærer navnet: “Never again II”. 

Sist vi var på en litt lengre tur i disse traktene, dro vi i november. Da vet vi at det er vinter og kaldt og er mentalt innstilt - og forberedt på det. Denne gangen innstilte vi oss på en skjønn og mild mai, men den kom ikke, i alle fall ikke foreløpig. Med iskalde vinder og temperaturer ned mot frysepunktet er det bare å innse at mai kan være lunefull, som så ofte før. En sensommerdag her nede for et par år siden traff vi et canadisk ektepar som hadde avbrutt landlivet for å være noen år i seilbåt. Når vi forlater Skärhamn med snø på brygga, må vi innrømme at vi tenker litt på hvordan de har det. De har akkurat forlatt Papéte havn i Fransk Polynesia og er på vei vestover mot Australia. Vi er imidlertid optimister og tror det blir vårsol og mildt også her i østerled.