Vilje i østerled 2019

15. jul, 2019

Vi takket havnesjefen for et hyggelig opphold i Kuressaare og dro sørvestover. Vi var på vei mot vår siste havn i Estland, Mõntu, ei lita EU-finansiert havn helt nede på spissen av sørvestlandet, noen kilometer fra fyret Sõrve tuletorn, som viser veien inn i Rigabukta.

Mõntu har ei havn og ikke mye mer, men ei god og trygg havn. Tidligere fiskehavn og nå i tillegg ei helt nybygd gjestehavn med en standard som andre kan misunne dem. Planen er at fiskehavna som etter estisk målestokk er dypvannshavn (6 m) skal gjenoppta fergeforbindelse med Ventspils i Latvia.

Vi innledet besøket i Estland med å omtale den estiske motstandskampen, med sang som våpen. Her vitner minnesmerkene om at det har blitt brukt alle slags våpen. Vi kunne ha laget en lang historie med tapstall og slagsteder her ute på denne strategisk viktige halvøya. Det skal vi ikke. I stedet avslutter vi oppholdet her med å la Õie-Maria Tehu bli husket som symbolet på den syngende revolusjonen. Her nede på stranda med utsikt mot havet er det satt opp en minnebenk etter den lokale trekkspilleren og tonekunstneren. Hun feiret sin 50-årsdag i et fritt Estland. Vi kjenner ikke historien og vi forstår ikke ordene i verset på benkeryggen, men hun må ha vært elsket av de som bor her. Takk Estland.

Vi seiler videre til Ventspils på vestkysten av Latvia.

13. jul, 2019

Kuressaare er mer enn et museum. Vi ville se mer, og for første gang på turen var det tid for å landsette våre medbrakte sykler. Vi som kommer sjøveien har en uvane med å tro at det er i og rundt havna at alt liv utspiller seg. Selvsagt er det hyggelig med alt man kan se fra cockpiten. Noen ganger kan vi fristes til å tro at havna også er det viktigste for de som bor her. Det å ta selfier på moloen her ved innseilingen er tydeligvis en egen sjanger og daglig, fortrinnsvis på kvelden, er det ungdommer som skal fotografere seg selv og hverandre der ute (bildet).

Men vi vet jo at det er liv også utenfor havnene. Sykkelen er et utmerket framkomstmiddel for å utforske dette livet. Kuressaare er bygd opp gjennom de vel hundre årene som er gått etter nedbrenningen, til en vakker småby.

Som i de andre estiske byene vi har vært, er det spahoteller, restauranter, kafeer og kunsthåndverk som dominerer. Men her er turismen ikke denne vi f.eks så i Tallinn, med, bokstavelig talt tusenvis av turister for hvert ankommende cruiseskip. Her finnes ikke det. Folk som kommer hit bruker ikke selfiestang eller actionkamera. Her kommer de ikke i grupper på 30 med trådløs guiding på øret og hastverk for å komme igjennom programmet.

Her ser vi ingen japanere, men som i havna, flest finske turister. Det er nært til Finland, det er et billigere land å feriere i, og de har ikke de store språkproblemene. Finner og estere kan forstå hverandres språk. Det vel også noe innslag av svenske turister. De har jo vært en del av estisk historie og det finnes nok etterkommere som oppsøker disse stedene.

12. jul, 2019

Kuressaare er en spennende by å være gjest i. Den ligger beskyttet bak et nesten intakt festningsverk fra middelalderen. Det er ikke bare en festning, men både slott og bispepalass. Det er nå byens historiske museum. Med denne byens og hele Saaremaas historie trenger de et palass for å vise den fram. Det har de klart. Det er en imponerende presentasjon. 

Det som etterlates som et sterk inntrykk er at perioden bak jernteppet, fram til frigjøringen i 1991 framstår som den epoken i deres historie som opptar mest plass i museet, og kanskje derfor også omfattes av størst interesse. Esternes innsats gjennom de to verdenskrigene er grunnlaget for at de fikk sin frihet i 1991.

At byen ble brent helt ned av russerne 1918, og at Estland betalte friheten med store taps- og flykningetall gjør inntrykk på oss som opplever en by som blomstrer og et stolt folk som sakte har bygget seg opp til å bli en “stormakt” i Europa. Skal du besøke denne byen, så gå ikke glipp av dette museet.

10. jul, 2019

Vi dro fra Kõeguste med en halv kilo nyplukkede kantareller. Ikke av oss, men av sønnen til John. Han kom på brygga på kvelden med dette uimotståelige tilbudet. I havnene hjemme har vi ofte hatt besøk av ungdommer som selger ferske rundstykker, men aldri kantareller.

Dagens mål var også et viktig mål for hele turen vår. Kuressaare er «hovedstaden» på Estlands største øy, Saaremaa. Med et historisk blikk på dette stedet og et blikk på kartet, så er det helt åpenbart hvor viktig havna her inne har vært for sjøfarende og krigførende. Åpningen mellom nordspissen av Latvia og sørspissen av Saaremaa, Irbestredet (Kura kurk på estisk), er inngangen til Rigabukta for alle som kommer sør- og vestfra, eller utgangen for de som kommer den andre veien.

Det grunne farvannet inn mot byen gjorde at det var Romassare havn som ble den viktigste havna for handelsforbindelser. Den ligger på landtunga som strekker seg sørover fra Kurissaare ut i Rigabukta. Her er det dybde nok også for dagens krav til handel sjøveien.

Her i gjestehavna hvor vi ligger er det bare akkurat dybde for lystbåter opp til Viljes dyptstikkende. Det betyr at her inne, nesten i sentrum av byen, er det bare lystbåter. Det er mudret ei smal renne (bildet) den siste nautiske mila inn til havna, aldri dypere enn hjemmehavna vår i Søly.  

Havnesjefen hadde sett oss på AIS (Advanced Identification System) og ventet på brygga med det norske flagget heist. Veldig hyggelig med slik mottakelse. Det er få norske båter i dette farvannet, ja så få at John i Kõiguste sa at han ikke kunne huske at det hadde vært noen norsk båt i den havna. Han beklaget at han ikke hadde det norske flagget. Kanskje vi får sende ham ett?

9. jul, 2019

Vi seiler nå inn i det området som omfatter nordre del av Latvia, søndre del av Estland, og det gamle svenske Ösel (Saremaa). Altså områder rundt Rigabukta, det tidligere svenske Livland. Visste dere at fra 1621 til 1721, i den perioden av Sveriges historie som kalles stormaktstiden (1611-1721) var Riga den største byen i Sverige. Etter den store nordiske krigen måtte de avgi disse områdene til Russland. Den svenske ambisjonen om å gjøre Østersjøen til et rent svensk innhav var dermed ikke så langt fra å lykkes.

Det er i et fritt Estland vi nå beveger oss inn i en av de mest konfliktfylte og interessante områdene i Østersjøen. Ösel har vi beskrevet tidligere i omtalen av Kalmarunionen. Men også i vikingtiden var dette et viktig område. Rigabukta var for svenske, og også norske og danske vikinger, innfallsporten til søreuropa. Det var elva Daugava, som renner ut ved Riga, som var en av de store ferdselsvegene sørover. Den andre, som vi har omtalt tidligere, var østover i Finskebukta til St. Petersburg og inn i elvene Neva, Svir og Volga.

Vår første stopp på Saarema var den lille havna Kõiguste på den sørøstre kysten av øya. Her ble vi hjertelig mottatt av havnesjefen, som driver stedet, inklusive baren John's place, rett innenfor bryggeanlegget. En hyggelig fyr, som beklaget at han ikke hadde norsk flagg, men som ellers kunne by på nybakt brød, røykt abbor og ramsløksalat. Et hyggelig stopp på vei sydvestover til hovedstaden Kuressaare.