Vilje i østerled 2019

11. sep, 2019

Selv om oppholdet i Varberg ble på en uke, var det fine dager. Fortøyd ved foten av berget med festningen som har gitt byen navn, i den bildekkfendrede havna helt inne i bysentrum (bildet).

Etter noen måneder med nakne kyster og få havner, så vi fram til å komme oss opp i skjærgården sør for Göteborg. Vi startet tidlig søndag morgen med vind som nå hadde roet seg.

Det som er fordelen med en kuling som har blåst døgnet rundt noen dager er at det settes opp mye strøm. Den fikk vi nytte av. På det sterkeste må det ha vært minst et par knops medstrøm. Aldri har Vilje seilt så lenge med en fart på rundt 8,5 knop. Vi flyttet oss nordover så raskt at vi bestemte oss for å utnytte den fordelen til å ta et lengre strekk. Så tidlig som kl 15 kunne vi nok en gang fortøye ved foten av en festning, denne gangen Marstrand.

Det er ei havn vi sjelden benytter. Delvis fordi den er urolig på grunn av svell når sørvesten står på. Delvis fordi den er urolig på grunn av de mange tilreisende over både land og vann. Det er et så populært sted på sommeren at det er vanskelig å finne kaiplass, og det er høy partyfaktor. Nå var havna annerledes. Med nordøstlig vind og en sesong som var avsluttet fikk vi en rolig natt. Sesongavslutning blir helt konkret i slike samfunn. Alt er lukket og låst og de få som bor igjen på øya klarer seg med en liten Tempo-butikk på kaia, med det aller nødvendigste, og selvsagt muligheten for å ta ferga over til fastlandet.

For oss virker det ufortjent og litt merkelig at et så flott og godt bevart øysamfunn brukes bare noen få uker i året.

Vi hadde en rolig morgen og dro videre nordover til Gullholmen. Et idyllisk lite øysamfunn på nordspissen av Hermanö. Øya ligger bare et par steinkast fra fastlandet og har fast fergeforbindelse. Som i Marstrand, bare en Tempobutikk og ingen ting annet nå i september.

Nå kunne meteorologene fortelle at vi får restene av orkanen Dorian. Vi drømte om noen stille netter i uthavner her i Bohuslän, nå som de fleste har reist hjem. Men da er det som vi vet, bare å omstille hodet og lage en plan B. Vi våknet til en liten kuling og tok den litt humpete turen opp til Malmön rett sør for Smögen. Den har ei godt beskyttet havn og det trengte vi nå. I skrivende stund er det 16 m/s i middelvind og vindstøt på godt over 20, og styrtregn. Vi har det greit her, Coop har sikret middagen og vi har lukket oss inne under cockpitteltet. Vi får se hva morgendagen bringer.

Alt tyder på at Dorian trenger noen dager på å blåse ut. Så nå forbereder vi oss på å ligge i ro til det roer seg. Antakelig flytter vi oss til Kungshamn i løpet av dagen i morgen. Det er ei trygg havn uansett vind og vindretning. Det er dessuten en by, med et bedre tilbud på land enn det vi har her. 

7. sep, 2019

Ja, så ble det noen dager her i Varberg. Været har så langt ikke fristet oss til dra nordover, så vi har “slått leir” her i gjestehavna sammen med noen få andre. Det har vært fint med noen dager “fri”, altså uten de daglige rutinene som er innarbeidet for planlegging og gjennomføring av dagsseilaser. Vi kan sove lenger, kan forlenge morgenkaffen og frokosten, og mellom regnbygene kan vi være turister i Varberg. I går så vi for første gang på turen et TV-program ombord.

Vi har begynt å vende oss til andre priser enn de vi hadde i de baltiske landene og Polen. Nesten alt er dyrere her, mye dyrere, bortsett fra lunsj. Her har svenskene en tradisjon som vi ikke har. De serverer varme lunsjretter så billig at det er mulig å spise ute. Dessuten har denne byen en høyskole med en campus helt nede i havna med kantine som har skilt av en del for eksterne gjester. De serverer tre valgfrie varme hovedretter, dagens suppe, en generøs salatbuffé, ferskt brød og kaffe for 109 kr (pensjonistpris 89,-). Billigere klarer vi knapt å få laget mat i båten.

Nå merker vi at høsten kommer. Det blir kaldere i lufta, men høst betyr også innhøsting. Dagens tur på torget etterlot ingen tvil om det. Fersk frukt, bær og grønnsaker bugner i torgbodene. Men det som først fanget oppmerksomheten vår, var tilbudet av kantareller. Aldri noen gang har vi sett så mye nyplukkede og kortreiste kantareller. Stort mere fristende er det ikke mulig å få dandert et torgbord. Det var umulig å gå forbi. Dagens middag blir altså stekt kantarell, og hva ellers betyr i grunnen ikke så mye. Bordet på bildet er ett av sikkert 10-15 bord med bokstavelig talt haugevis av det samme. Ikke overraskende er det folk med innvandrerbakgrunn som ser verdien av disse ressursene og står for både plukking og salg.

4. sep, 2019

Når vi seiler fra Hallands Väderö og opp den svenske vestkysten mot Göteborgs sørlige skjærgård, eller motsatt, så er Varberg et naturlig stoppested. Det er omtrent halvveis, det er ei god og trygg indre havn og en trivelig by å være gjest i.

Vi ante allerede ved ankomst at vi kanskje ble her noen dager. Det gode været vi har hatt, særlig siste halvdel av august, er avløst av regn og vestakuling. Regn er ikke farlig, bare vått. Det er annerledes med pålandskuling i Kattegat. Det er krapp sjø og med vestavind får vi skarp kryss. Når vi må, så seiler vi. Nå må vi ingen ting annet enn å komme oss hjem i løpet av september, så da lar vi kulingen hyle og regnet piske mens vi deler havna med noen ganske få, og fortsatt er tyskerne i flertall. Denne gangen kom de i seilbåter som er utenfor de flestes rekkevidde, både økonomisk og praktisk. Men flott er det med et 22 meter langt mahognismykke (bildet).

Vi forundres stadig over det at båtsesongen begrenser seg til juli og august. Da er det fullt, nå er det nesten tomt. Litt rart, nå som så mange kjøper dyre og komfortable båter, med utstyr for alle forhold. I tillegg har det vært en kraftig oppgradering av havner de siste årene. Nå ligger alt til rette for at båtliv kan være en helårsaktivitet. Opplevelsen kan være enda flottere på andre tider av året, uansett om det er en weekendtur i nærområdet, eller planlagte ferieuker andre steder i kalenderen enn mellom uke 27 og 35.

Hvilken dag vi seiler videre er usikkert. Vi følger med på værmeldingene og benytter ellers tiden til å gjøre noe av det som også hører med når vi er underveis. Vedlikehold av båt, garderobe og kropp.

Dessuten er det fint å ha litt tid til å oppsummere noen av erfaringene fra denne turen. Kanskje kan det være noen tips og råd til andre som lokkes mot de samme farvannene. Vi legger det ut på bloggen etter hvert, så kan jo eventuelle interesserte ta kontakt med oss. Før det sitter vi her og skriver og undrer oss over navnetradisjonen til sjøs.

4. sep, 2019

Har dere som leser noen forklaring på hvorfor båter har navn? En av de virkelig slitesterke tradisjonene, som vi båteiere forvalter og fører videre er å gi båten navn. Mange har døpt båten lenge før den er kjøpt, og sjelden uten ettertanke og kjærlighet til det livet som er, eller som skal komme.

Enten du er cruisebåtreder eller har skrapt sammen kroner til en 12 fots seiljolle, så er navnet viktig. Noen seiler med "Emperor of the sea", andre med "Lille My". For de store er tradisjonen så viktig at de ofrer førsteklasses champagne for å gi båten navn. For oss i lystbåtklassen er dette uetisk og ren sløsing med godt drikke. En skål i en 1/4 prosecco og et hurra for nyervervelsen er mer vår stil, og gjør dåpen like gyldig og høytidelig.

Det utstedes ingen dåpsattest for båter, men navnet registreres både i forsikringspapirer, ved ankomst i havner og i matrikler. Alle større interesseorganisasjoner for båt og båtliv har medlemsregistere der båtnavn er søkbart for alle medlemmer. Det ser ut som en mistet fortann om navnefeltet står tomt i medlemsmatrikkelen.

Nå har vi seilt noen kyster og besøkt noen havner, og da er det ikke til å unngå å tenke på hvor denne tradisjonen kommer fra og hva den uttrykker. Hvorfor har dette alltid vært en tradisjon? Det ser ut til at det har utviklet seg noen sjangere når det gjelder valg av båtnavn. Blant fiskere kjenner vi tradisjonen med familienavn, enten det er båteieren, kjæresten eller en  av den eldre generasjonen. Tradisjonen er sterk og stolt både hjemme og i Danmark, hvor fiskebåtene ofte har med både fornavn og etternavn (bildet).

En annen navnetradisjon som vi er mindre stolte av, er å gi båten navn fra alkoholholdige drikker. Særlig blant de hurtiggående day- og cabincruiserne ser vi “Baccardi”, “Gintonic”, “Martini” og liknende. Det er jo til å undres over hva som er motivet for slike navnevalg. Kanskje det er favorittdrikken, det de helst nyter ombord, eller kanskje bare pinlig mangel på fantasi. De er sikkert like glad i båten sin som de som seiler med stoltere navn på skuta.

Og så er det en sjanger som har mange morsomme varianter, det er dobbeltbetydninger, enten i ordspill eller hvordan de tolkes. Vi har tidligere nevnt en av klassikerne i denne sjangeren: “Never again II”. Et annet eksempel er navnet “Sjøsjuk”. Betyr det at den eller de som seiler den blir sjøsjuke, eller er de sjuke etter å seile?

Cruiserederne er jo notorisk stormannsgale og overgår hverandre både i størrelse på skipene og navnene de gir dem. Vi smiler når vi tenker på alle de overvektige skipene vi har møtt og hva de heter, og smiler enda mer av en snekkeeier som med glimt i øyet hadde tatt opp denne navnetradisjonen. På den 20 fots tresnekka var det laget et overbygg i hele båtens lengde, med vinduer hele veien. Med store bokstaver i baugen var navnet “Verdensfjord” skrevet inn.

Noe som er umulig å ikke legge merke til når vi besøker havner nå, er at det ikke lenger bare er tilbud til båter, men også bobiler. De øker i antall og har oftere og oftere oppstillingsplasser med utsikt til havna og er dermed brukere av de samme tjenestene som båtgjestene - landstrøm, vaskemaskiner, dusjer og toaletter. Hvorfor har det ikke utviklet seg noen navnetradisjon for bobiler? Det ser jo ut som disse eierne er like omsorgsfulle og kreative når det gjelder å sette sitt eget preg på bilen. De har også med seg det samme utstyret som oss i båt. Kajakker på taket og sykler på hekken. Men navn har vi ikke sett.

1. sep, 2019

Vi har fortsatt det fineste sommerværet vi har hatt på hele denne turen. Det er deilig å kunne seile i bare T-skjorte nå helt i slutten av august. Ulempen er at vi også mister “motoren”. Det stabilt varme været er også nesten helt uten vind. Når båten ikke får mer vind i seilene enn til et par knops fart, blir det litt for lange dager å seile med de avstandene det er mellom havnene.

Så nok en gang måtte vi ha hjelp av “jerngenoaen” nordover i Øresund. Akkurat i dette farvannet er vi også helt avhengige av å ha fart og manøvreringsevne. Øresund er så trafikkert at bare det å krysse separasjonsonene for syd- og nord-gående trafikk krever sitt. Her går de aller største skipene som skal anløpe store havner i Østersjøen.

Vi kom oss over på svenskekysten og gikk nordover mot Kullen, fyret som er skillet mellom Øresund og Kattegat. Det ligger høyt oppe på odden som peker ut i Kattegat mot nordvest.

Vi er nå på den samme ruta som vi gikk i mai på vei sørover. Den lille havna Torekov i svenske Halland er målet for dagens etappe på snaut 30 nautiske mil. For oss var dette stedet da en ny oppdagelse.

Vi skrev litt begeistret om en helt skjermet indre havn og et hyggelig lite samfunn, beskyttet mot Kattegat av Hallands Väderö. For mange bare ei helt vanlig øy med et litt merkelig navn, men for oss som seiler, ikke bare ei øy, men et kjent værskille. Været er viktig for alle som ferdes på sjøen, og her i disse traktene er det Sveriges Metereologiske og Hydrologiske Institutt (SMHI) som gjelder. De melder været i noen geografiske inndelinger som sikkert er meteorologifaglig begrunnet. Sør for oss har dette vært vært: Fra Utklippan til Hallands Väderö, og videre nordover blir det: Fra Hallands Väderö til Nord-Koster. Så her ligger vi fortøyd midt i værskillet.

Torekov innfridde også denne gang. Sist vi var her, var det i forkant av båtsesongen. Nå er vi etterkant. Det betyr god plass i havna og en rolig stemning. Det gode inntrykket ble ytterligere styrket da vi rett før mørket kom på fredagskvelden hørte lyden av det vi trodde var ei hardingfele. Nydelige toner strømmet ut over havna. Det var ei lokal kvinne som spilte Hallands egen musikk. Det kunne like godt vært norske folketoner. Hun satt med flatfela si på en benk ved museet og fylte havna med musikk. Det gjorde hun så bra at det travleste bar- og spisestedet i havna skrudde av musikken fra sine egne høyttalere og lot henne få spille uforstyrret. Publikum var ellers ikke stort. I havna var vi bare to tyske, en svensk båt og Vilje. 

Kvelden var like varm og stille som de foregående. Så varm at det fortsatt var aktivitet på badebrygga rett utenfor havna (bildet).

Vi sovnet tidlig for å være klare til neste dags etappe opp til Varberg. Der ligger vi nå, og skriver 1. september.