Vilje i østerled 2019

15. nov, 2019

Det er alltid mye utstyr og liten plass i en turutrustet seilbåt. Det erfarer alle, på ulike måter. Når du er skråsikker på hvor du la Umbraco-settet sist du brukte det, men det ikke er der, da er det et tegn på at noen rutiner svikter. Noe er viktigere enn annet. Du gjemmer ikke bort vinsjhåndtak og startnøkkel. De skal du vite hvor er når du trenger dem. Noe som høres kjent ut, eller gir et lite snev av dårlig samvittighet?

Vi som har vært ombord i båt noen år, er pinlig klar over hvor mye av vår våkne tid vi har brukt på å lete etter noe ombord, som vi vet er der, men vi aner ikke hvor, for det er ikke der det skulle være. Laderen til nettbrettet eller arbeidslampa er ikke der og jeg trenger det nå! Hvor er den tekniske dokumentasjonen på den forb….a ankervinsjen som jeg ikke har sett på siden den ble installert for 10 år siden, men som har begynt å krangle nå? Jeg vet den er ombord, men den står altså ikke i ringpermen der den skulle ha vært. Hvor er den VHF-kanalplanen for den svenske østkysten som jeg trenger nå, og hvor ble det av lenken til de finske navigasjonsvarslene? Er alle kartene merket, så vi finner det vi trenger underveis?

Det kunne skrives mange og lange historier om det som på godt norsk kalles rot. Ombord er det nesten uunngåelig, men kan være alvorlig. Det å gjøre en innsats i båten før avreise er nok nødvendig også for alle som synes det er greit å leve med litt rot rundt seg ellers. Det blir lett slik at en lemper mye om bord kvelden før avreise.  

Sjekk at dere har med dere det som dere  absolutt må ha med og at dere vet hvor det er. Om det er helt nødvendig verktøy, serienummer på motoren, reparasjonskit til gummibåten, ekstra toalettpumpe, propellsplinten til påhengsmotoren eller batterier til den håndholdte VHF-en. Det er nesten bokstavelig talt tusen ting å huske på. Du kommer ikke til å huske alt, men sørg for at du vet at det viktigste er med og hvor det er. Og ikke stol på hukommelsen, skriv ned det som er viktig.

15. nov, 2019

Vi har nå pekt på noen av de utfordringene som alle har på en langtur. Som vi innledet med å si, er ikke dette alltid tilstrekkelig for å unngå feil og skader. Vi vil derfor også dele våre erfaringer med det å komme en situasjon som krever hjelp eller at vi hjelper.

I dette eksempelet var det vi som kunne hjelpe. Neste gang er det vi som trenger hjelp. En seiler vi traff i Malmö hadde fått en oljelekkasje på den hydrauliske vinsjen til genoaen. Han tilkalte assistanse, men feilen kunne ikke utbedres uten originale deler fra Seldén. Hva gjør du da på en lørdag formiddag? Du beklager deg til nabobåten. Det var oss. Vi visste tilfeldigvis at “Riggarna A/B” i Göteborg hadde eksklusiv tilgang til delelageret til Seldén og han som fikk telefonen, satt i mastetoppen på en kundebåt i Göteborg. Han visste øyeblikkelig hvilken del det var snakk om og kunne hente den ut fra delelageret og sende den bare han kom seg ned fra masta. Mandag formiddag var delen levert i havna i Malmö og vinsjen reparert i løpet av en times tid.

Dersom uventede hendelser inntreffer, som eksempelet over viser, er det viktig å få hjelp der du er. Det kan være vanskelig. Vår erfaring er at i en god havn av litt størrelse er det alltid folk i havna som kan formidle kontakt med fagfolk og hjelpe til med språk og transport.

En annen ressurs som vi er blitt stadig mer oppmerksom på nå på denne turen er nabohjelpen. Det er utrolig mye erfaring og kunnskap som er ute og seiler. Han som fortøyde ved siden av deg kan være seilmaker, rigger eller båtmekaniker i sitt sivile liv. Ikke bare har slike folk kunnskapen, men de har også innstillingen til det å hjelpe andre. I tillegg har de antakelig alt av verktøy ombord som kreves for å gjøre den nødvendige reparasjonen.

Vi seiler selv rundt med nesten full verkstedutrustning for arbeid med både stål, tekstiler og tre. En seiler med en stålbåt på vår størrelse vi traff på hjemvei kunne røpe at dette var den første ferien han ikke hadde med seg sveiseapparat ombord. Så det å “kringkaste” sine behov i havna fører nesten alltid til at du har hyggelige seilkollegaer på brygga som er løsningsorienterte og innstilt på å hjelpe.

En like hyggelig side av dette fellesskapet som oppstår når man er ute å seiler og trenger hjelp til å løse problemer, er vennskapet. Vi tipper at ganske mange av de varige vennskapene som har oppstått underveis på seilturer, egentlig springer ut av felles anstrengelser for å få løst et problem ombord. I dag var det dere, i morgen er det oss.

14. nov, 2019

Mange seilere har et dårlig forhold til motor. Noen forsømmer derfor vedlikehold, mens andre kjøper seg fri fra dette. På en langtur er det ikke så enkelt å ta med seg en mekaniker og det er heller ikke så smart å ikke ha gjort forebyggende vedlikehold før turen. Den danske motorprodusenten Bukh, fikk for mange år siden spørsmål om hvorfor de malte sine motorer røde. Svaret var at de visste at seilere ikke var så glade i motorer og at de malte den slik for at den skulle være lett å finne. Det er dansk humor og mye sannhet i dette svaret.

Det fleste vet nok hvor den er, men mange ser ikke på den. På en langtur er dette en dårlig tilnærming. Det går ikke an å fraskrive seg ansvaret med henvisning til at det er en seilbåt. Man behøver ikke ta mekanikerutdanning for å dra på langtur, men det gir litt ekstra trygghet å ha gjort noen av de vanligste serviceoppgavene på sin egen motor på forhånd. På slike turer må en være forberedt på at det kan bli ganske mange gangtimer på motoren. Da øker sannsynligheten for at noe kan skje. For eksempel er det å rense et kjølevannsfilter, bytte en impeller, eller bytte et dieselfilter av de oppgavene som mannskapet må være forberedt på å gjøre selv. De som synes det er greit å seile båten inn i nærmeste havn gjør selvsagt det, og overlater jobben til proffe. Vi har 15 tonn stål som det ikke alltid er trygt å få fortøyd uten motor eller bukseringshjelp.

13. nov, 2019

Mange seiler med en rigg som er egnet for et større og trent mannskap. En langturrigg bør være så enkel å betjene som mulig. Det betyr at et mannskap på bare to skal kunne mestre riggen, helst uten å måtte forlate cockpiten. Vi har ikke elektriske vinsjer, men det nærmer seg tiden for å skaffe det. Alderen gjør noe med både smidighet og krefter, og krever forhåndsregler for å kunne fortsette å seile med gode nok sikkerhetsmarginer. Dette er en faktor som er lett å overse, men som dessverre ikke blir tydelig før det er fare for uhell og skader. Uansett hva slags rigg en har, er det å reve i tide, og kjenne til hvordan båten oppfører seg, det viktigste for å ha en trygg seilas.

Storseilskjøter er nå som oftest tatt tilbake til cockpit via rufftaket på en slik måte at det er tryggere og enklere å håndtere. Vi ønsket skjøtet rett på løygang i cockpit for å ha bedre kontroll når vi seiler, men vi er dermed mer utsatt for faren med ukontrollert jib. Siste utstyrsinvestering er derfor en bombrems som gjør bommens bevegelse så treg vi selv ønsker å ha den, og på en effektiv måte sikrer at en jib blir kontrollert av bremsen.

Vi valgte å bestille båten med en indre kryssfokk på skinne, som gjør den selvslående. Det er et seil vi er svært glade i, for ulike forhold, men særlig i farvann der det er hyppige kursendringer, typisk for skjærgårdseilas. På andre typer langtur er selvsagt hardvindsseil standard (tryseil og/eller stormfokk).

 

12. nov, 2019

Fendring og fortøying er en helt avgjørende faktor for de som skal drive kystseilas til fremmede havner. En må være forberedt på å fortøye på steder en ikke kjenner, som ikke er ferdig fendret, og som ofte kan være krevende. Små fendere sparer plass ombord, men kan vise seg å være helt uegnet for forhold dere møter på turen. Vår erfaring er at fendere skal være overdimensjonerte og minst fem, og i tillegg bør en ha et par store kulefendere. Fendere må være tilpasset behovet, og ikke stueplassen under fordekksluka. Dere får garantert bruk for alt dere har, og dere kommer helt sikkert til å være takknemlige for at dere har dem.

Vi har sett mye rar fortøying på turen. Det er helt utrolig at sjøfarende med båt og utstyr til millioner, tar så lett på dette. Det krever omtanke, men det koster lite. Treslåtte fortøyningstau, gjerne med gummiavlaster mot vindretningen og spring begge veier. Dette er standarden, så får eventuelle ekstra sikringer komme som resultat av forholdene. Ofte er bryggene også vanskelige å fendre på. Store gummidekk som ikke er malt eller ikke lenger har maling, kan ruinere den skutesiden du brukte timer og dager på å polere. Ha med en fendringsplanke. Da kan du fendre med egne fendre mot skutesida og la planken gjøre jobben mot bildekk eller andre ukurante bryggeforhold.

I alle havnene vi besøkte, var det kjente fortøyningstyper ved bryggene. Akterfortøying med eget anker er ikke lenger tillatt, og derfor erstattet med påler, bøyer, eller faste akterliner på brygga. Vi har hatt stor glede av vår meterlange stålhake til å fange akterfortøyninger med. Vår har den ulempen at den kan falle av dersom lina ikke holdes stram hele tiden. Særlig finnene har en bedre løsning med en karabinlås som åpnes fra «skaftet». Det viktigste rådet i alle disse tilleggingssituasjonene med bare to personer ombord er å være godt forberedt med ferdig festede og klargjorte tamper foran og bak og på siden, og deretter ta det med ro.